HISTORIER FRA HAVET

Krangel

For en tid tilbake havnet jeg i krangel med en eldre kaptein som jeg så veldig opp til.

Han hadde vært på havet siden han var 12. Sendt på sjøen for å bli voksen. For på land var han bare veien, som så mange av oss tydeligvis er.

Han hadde seilt over hele verden. Begynte som lettmatros og jobbet seg oppover. Månedsvis på havet. Han var av den gamle sorten. Den typen som hadde sett Havanna eller Copacabana før ruteflyenes tid. Likevel så jeg han en dag lære opp en lærling som var ombord om hvordan man spleiser forskjellige typer tau. Det var tydelig at det var på havet han hørte hjemme.

En dag kom det opp et tema. Det ble snakk om bærekraft. Det er her de fleste slutter å lese. Sikkert med god grunn. Uansett. Alle i messa var dritt lei. Det ble tydelig at bærekraft ble forbundet med politikk fra radikale miljøpartier, populisme og kontorarbeidere. Papirflytterne og frisørene i hovedstaden skjønner ikke hvor verdiene til landet kommer fra: Fisken, skogen, sauen, fossefallet, olja. 

Vi var alle enig.

Men ordet bærekraft? Kapteinen satt øynene i meg. Hva i helvete er bærekraft egentlig? Jeg var den unge. Nærmest i kategorien av de som maser om dette hele tiden.

CO2 sa jeg. Og at barna etter oss skal overleve.

CO2?! Er bærekraft CO2?! Trenger ikke disse trærne dine CO2?

Bærekraft er at alle vinner. Man bruker mindre penger. Man bruker mindre ressurser. På lang sikt får man bedre fangst. Og man er mer effektiv.